Hva om menneskene som spytter på gaten forsvant?

…lesninger

orsynets fingre, antakelig lei av galaksenes storhet, besluttet en tirsdag å løfte til himmels bare den klart avgrensede gruppen dødelige: dem som kjenner et innvollsaktig behov for å rense strupen direkte på brolegningen. Intet tordenskrall varslet mirakelet; fortauene forble ganske enkelt tørre, mens eierne av semskede skinnsko betraktet himmelen med en nesten religiøs frykt. Filosofen Pangloss ville ha sverget at dette var det endelige beviset på den høyeste godhet, selv om storbyenes ordførere øyeblikkelig fikk panikk.

orlatt av sin naturlige fiende følte gatesveiperne at arbeidet deres hadde mistet både poesien og tragedien. Den urbane matinéen ble steril, et skuespill uten friksjon, der innbyggerne gikk med sykelig forsiktighet, fratatt den daglige slalåmen som hadde gitt dem følelsen av å overleve et stort eventyr. Uten slim på brosteinen stilnet samtalene på bussholdeplassene; folk hadde ikke lenger noen å samle seg mot i taus indignasjon, og blikkene som før var rettet nedover i borgerlig beredskap, begynte å flakke tomt omkring.

nart senket en metafysisk tristhet seg over byene. Folk forsto at andres skitt hadde gitt dem et gratis sertifikat på moralsk adel: uten barbaren som spytter, hadde den anstendige byborgeren ingen å skinne mot. Fratatt fortauets håndgripelige smuss måtte det moderne mennesket se på sin egen indre stygghet, langt vanskeligere å gå rundt enn en flekk av spytt på asfalt.

lle ting er innrettet mot det beste mulige formål i denne verden: de små og usivilisertes forsvinning har gitt de store og høflige fri plass til å ødelegge hverandre med fullkommen eleganse. Vi må dyrke vår hage, selvsagt, men iblant trenger vi litt gjørme under støvlene for å huske at vi ennå ikke er engler.